Forbrukeren og betalingsmuren

Flere og flere aviser har premium-innhold gjemt bak en betalingsmur. Det gjelder både her i Norge og utaskjærs. Noen lokalaviser har gått drastisk til verk og fjernet alt gratis innhold og puttet det bak betalingsmuren sin. Jeg vil ha én teknologi der jeg kan velge blant flere leverandører som kan gi meg tilgang til alle artikler bak disse murene ved at jeg betaler dem et visst beløp periodisk. Rett og slett et åpent elektronisk marked for artikler. Der jeg kan slippe å se reklame for annet enn artiklene selv.

Etter en kort utveksling om betaling for tilgang på sb.no på Twitter med utviklingsredaktøren i Sandefjords Blad for noen uker siden, så begynte jeg å tenke litt rundt hvordan jeg som nyhetsjunkie og tekniker ville likt å se en løsning som gjør at aviser kan leve av å produsere innhold på nett. Selv om jeg jobber som programvareutvikler prøver jeg her å tenke som en kunde, forhåpentligvis en litt avansert en.

Jeg leser mye rart på nettet og i tillegg abonnerer jeg på et par-tre magasiner. Det er ikke noen vits for meg å bruke mer enn et visst antall kroner i aviser og magasiner hvert år. I mitt tilfelle tenker jeg smertegrensen ligger på rundt 5000-7500 i tillegg til alt gratismaterialet som finnes, for min husstand. Vi måtte faktisk si opp Aftenposten nylig, fordi papiravisene stort sett ble liggende ulest, og selv så jeg ikke det store behovet etter å ha fått med meg nyheter fra BBC, NRK og diverse andre kilder, samt hovedstadsavisenes gratisartikler. En ting til om meg: Jeg hater irrelevant reklame, og jeg har etterhvert blitt ganske flink til å ignorere den som kommer gjennom filterne i nettleseren min. Når jeg har et behov søker jeg aktivt opp informasjon om det jeg vil kjøpe.

Hva er mine lesevaner? Jeg kommer over artikler på tre måter, den siste av dem er den suverent vanligste:

1. Ved å lese sekvensielt hos den som har gitt dem ut, enten det er magasiner, nettaviser eller private blogger. Tendensen er klar: flere og flere artikler på forsidene peker til artikler bak betalingsmuren.
2. Ved å følge linker med anbefalinger fra sosiale medier. Jeg har et sett folk jeg følger noenlunde på Twitter, jeg er innom Facebook et par ganger om dagen og etterhvert har Google+ også begynt å ta seg opp. Det er folkene man følger som teller, ikke teknologien.
3. Ved å bruke en RSS-leser. RSS virker kanskje håpløst og gammeldags, men etter at man fikk sentraliserte lesere som Google Reader så har det blitt et fantastisk verktøy for å følge med på alt, og man kan kategorisere alle kilder man leser. Nå er rettnok ikke Google enige i det, og legger ned Reader første juli, men jeg har hoppet over til Feedly, som mange andre.

Hadde jeg bare hatt én måte å finne artikler på, ville kanskje de vanlige betalingsmurløsningene fungert. Jeg ville funnet meg én eller to aviser og abonnert på dem. Dette dekker imidlertid bare to tredjedeler av mitt behov, og knapt det. Dersom jeg kommer over en tilsynelatende interessant artikkel, så ønsker jeg å lese den der og da, med ett eneste klikk. Dersom den er bak en betalingsmur der jeg faktisk har abonnement, som på economist.com, er dette ikke noe problem. Jeg kommer rett inn, eller har i det minste brukernavn og passord lagret i nettleseren. De aller fleste linker peker heldigvis til gratis kilder, men de som er bak betalingsmurer irriterer meg. Det skjer så å si aldri at jeg prioriterer tid til finne ut hvordan jeg skal betale for noe jeg muligens vil lese. Dessuten mangler jeg ofte nok forhåndsinformasjon til å vite om en artikkel er verdt arbeidet og kostnadene ved å gå gjennom en betalingsmur. Jeg har også problemer med at jeg må:

• Forholde meg til en betalingsløsning per nyhetskilde, og det er mange forskjellige måter å ta inn penger på.
• Gå gjennom flere steg for å få tilgang dersom jeg ikke er kunde fra før.
• Betale på nytt om jeg vil se på artikkelen en dag senere (avhengig av betalingsmodellen til avisen og hva slags kundeforhold jeg har).

Jeg lenker selv aldri til artikler bak betalingsmurer, siden jeg vet at andre vil irritere seg over det. Siden kontoer vanligvis er personlige, må også alle familiemedlemmer ut på samme galeien, om man deler en artikkel med dem på f.eks. Facebook.

Noen nettaviser og magasiner har prøvd å løse dette ved å gi besøkende brukere tilgang dersom de har fått lenken tildelt på sosiale medier, evt. må man se gjennom en reklame først, eller man får en kvote artikler man kan se per måned, men det gir likevel ikke særlig sømløs eller hyggelig brukeropplevelse.

Jeg tror at løsningen på dette problemet ligger i at en eller flere tredjeparter tar seg av penger og tilgang. Aviser er et eget medium og kan ikke bruke wimp.no-modellen, men jeg har en idé til noe som kanskje kan fungere: En felles protokoll for betaling for aviser og magasiner, med sømløs tilgang til artikler bak betalingsmur, med fordeling av inntekter til avisene ut fra bruk, og forskjellige prismodeller for å tekkes forskjellige kundegrupper. Rett og slett et marked for artikler.

La oss si at jeg ser gjennom RSS-strømmen fra sb.no og gjennom den gode beskrivelsen blir jeg nysgjerrig og vil lese hele, og klikker på linken som går til en eller annen vevtjener operert av avisen. Artikkelsiden ser at jeg hverken er autentisert eller autorisert for adgang, og nettleseren min blir videresendt til tredjepartsløsningen der jeg allerede vil være autentisert, slik jeg normalt er mot f.eks. Google eller Facebook. Løsningen registrerer at jeg vil lese artikkelen, sjekker kontostatus (autoriserer) og sender nettleseren tilbake med informasjon nok til at sb.no slipper meg inn og viser artikkelen. Det bør være flere slike tjenester, slik at det ikke blir monopol for en enkelt stor operatør, for eksempel Google, eller NewsCorp for den saks skyld.

Når jeg først er inne på sb.no, kunne jeg fått lov å navigere videre til andre artikler, og siden jeg allerede har blitt autentisert kunne de registrert forbruket løpende, når autentisering er gjort.

Tredjepartene bør selvsagt støtte identiteter fra de store leverandørene, som Facebook, Microsoft, Google, Twitter og Apple. Når det gjelder metode 1 så kunne man jo faktisk tenkt seg at jeg kjøpte abonnementene gjennom disse tredjepartene, som så alltid vil gi meg tilgang til f.eks. Economist og SciAm digital.

Det jeg ikke helt har klart å se for meg løsning på er følgende:

• Hvordan skal inntekter fordeles mellom de som har meg som kunde?
• Hva skal en artikkel koste i forhold til en annen? Lange features burde jo være verdt mer enn kjapp artikkel om et fotballresultat.
• Hva slags betalingsmodeller skulle man hatt? En slags fastsum per måned med en kvote? Fri tilgang? Mikrotransaksjoner med betaling for hver eneste artikkel?
• Hvordan skal jeg som leser kunne følge med på forbruket mitt? Hvordan får jeg vite prisen? Dette gjelder særlig om man må betale for hver eneste artikkel.  
• Ut fra mine behov er det ingen vits i å lage en løsning for kun ett land, eller ett konsern. Siden veven er verdensvid, må løsningene for betaling også være det. Spørsmålet er om markedet er lukrativt nok til at noen kompetente vil gjøre det.
• Dersom mediene ønsker å ta like høye priser som for papirversjonen, ønsker jeg også å kunne få dele artikler med mennesker i min husstand, dvs. kone og barn og annen nær familie. Dersom avisene senker prisene, kan det være aktuelt å heller la alle ha hver sin konto. Apropos papir, i dag selger avisene "eAviser" som pdf-filer eller lignende. Alt innhold bør være tilgjengelig på ett sted, også arkiverte artikler.
• Til slutt: Publikum forventer fortsatt at "på nett er alt gratis", det vil ta tid å venne folk til andre tanker. Personlig synes jeg det er greit å betale for kvalitetsinnhold, men jeg er jammen glad det finnes mye gratis også.
• Man åpner opp hele forretningsmodellen sin og går fra å basere seg på en kryss-subsidiert pakkeløsning (abonnement altså) til individuelle artikler. Vil det fungere i praksis?

PS: Skal man først lokke folk til å betale for artikler så holder det ikke med en overskrift og tre linjer ingress og kanskje et bilde i RSS-strømmen. Man må ha litt mer for å bite på kroken! Det samme gjelder lenker fra sosiale medier, de må peke til en liten del av artikkelen, så man kan bestemme seg for om man vil gå videre eller ikke.